Desember er over oss. Hvorpå enkelte trasker fra studentleiligheten til lesesalen, andre sjekker julekalenderen for sjokolade, finnes det noen som lever i en verden hvor jul og førjuls mas er totalt fremmed. Hverdagens utfordringer er store nok fra før om ikke julen også skulle by opp til en kamp.

AIDS dreper

I dag, 1.desember, feires den årlige “World Aids Day”. Fokus og åpenhet om denne sykdommen er nødvendig, og derfor jobber SCORE sammen med lokale aktører for å gjøre denne dagen til noe litt spesielt for innbyggerne i de ulike SCORE landsbyene. Dessverre har vi måttet utsette denne dagen i Omatjete. Vi vil jobbe hardt for å arrangere en slik dag på ny i januar. Personlig tror jeg sport kan brukes som et viktig virkemiddel for å informere barn og ungdom om hvordan man kan unngå denne sykdommen.

På torsdag reiser jeg i retning Cape Town og samling av IKU studenter. Det blir kjekt å møte de andre frivillige etter knappe 5 måneder i våre ulike samfunn. Det blir tid til både The Killers konsert, julebord og annet sosialt samvær. Selv om vi i utgangspunktet samles for å gjøre skole i 6 dager. Det vil si at vi på University of Western Cap får besøk av representater fra både Norges Idrettsforbund og Norges Idrettshøgskole.

Første halvår er unnagjort i Omatjete. Det høres kanskje litt ut som om jeg bare samler dager, uker og måneder. Så er ikke tilfellet. Sannheten er den at jeg trives veldig godt i denne utfordrende jobben. Vi er heldige som får oppleve minnerike stunder sammen med gode menn og damer i den sørlige delen av et stort og flott kontinent. Ikke alle dagene er like innholdsrike, tiden går ikke like fort hele tiden, ikke alle samarbeider på like konstruktive måter og alt er langt på vei glamour i denne delen av verden. Men når dagen, og ikke minst 5 måneder er gått og man teller opp så er det absolutt flere plusser enn minuser. Om man er åpen for det så lærer man å sette pris på de små enkle hverdagslige gledene.

I skrivende stund sitter jeg på kontoret og gjør ferdig de siste års rapporter som må sendes inn til hovedkontoret i Windhoek. Sammen med Sophia Stevens, amerikansk Peace Course student, og min namibiske kollega Samuel Zatjirua gjør vi oss klar for å avslutte skoleåret 2009.

Søndag 13.desember begynner ”den u(t)rolige reisen” for meg og broder Jørgen Joramo. To bønder fra Norge legger ut på en backpacker tur i Sør-Afrika. Første stoppested blir Durban, knappe 23 timer busstur fra Cape Town. Vi har planer om både hit og dit – vel, vi tar én dag om gangen.
5. Januar skal vi forhåpentligvis være å finne i Windhoek igjen, klar for nye utfordringer. Aller først i form av mid-term.

På jakt etter den perfekte kaffen

Mulig det kommer oppdateringer i løpet av reisen vår, selv om det nok ikke blir første pri når man har muligheten til å jage nye opplevelser i Sør-Afrika og omegn.

Gjennom Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité har jeg skrevet og leveret 1 av i alt 2 reisebrev.

Ved å trykke på utdraget nedenfor kan du også lese resten av reisebrevet.

En lang reise (21.10.2009)

Knappe to måneder har passert og mens høsten har tatt et godt grep om vårt kjære Norge, ønsker vi sommeren og regntiden velkommen på det afrikanske kontinentet. Jeg sitter allerede igjen med mange flotte opplevelser og er sikker på at jeg har mange flere å se frem til i månedene som kommer.

 

Raindrops keep fallin’ on my head
And just like the guy whose feet are too big for his bed
Nothin’ seems to fit
Those raindrops are fallin’ on my head, they keep fallin’

Hal David and Burt Bacharach

Klokkene kimer.Klokkeren i dette tilfellet matrisen ved hostellet på barneskolen i Omatjete ringer ikke julen inn, hun sier ifra om at nå kommer regnet…

… og regnet kom. I stund er Tor over oss med hesten sin og regnet trommet hardt på taket. I dag regner det for første gang siden 23. September. Hadde det ikke vært for den onsdagen i september hadde det gått et halvt år siden sist det regnet i Omatjete.

I følge Lonely Planet er regntiden beregnet fra oktober til april. Etter å ha forhørt meg litt rundt i området er jeg lettet over at det er akkurat samme betingelser for været her nede som hjemme..ja vi sier vinteren kommer i november. Men snøen faller når den faller…

Latteren sitter løst på naborommet, hvor familien oppholder seg. Ungene løper ut og står halvnakne i regnet. Over hos naboen løper den nakne gutten rundt mens han slår piruetter så han faller ned på den våte bakken. Med andre ord en del nakenhet blant de små nå som regnet kommer.

Flommen krevde 91 menneskeliv i desember 2008 i den nordlige delen av Namibia

Her hvor Bergans, Norrøna og Hagelöfs er ukjent for et hvert menneske og solen er dens beste venn, er det rolige tider på idrettsplassen når regnet slår til. Det er i grunn ikke så ulikt hjemme. Det vil si her hvor det er ”styggvarmt” om dagene er folk ute og gjør hardt arbeid – klager litt på varmen, men forstetter selv om. Når regnet kommer blir man så overrasket over at man faktisk kan bli våt, siden det er så lenge siden sist, at da holder man seg inne… I Norge blir vi så forfjamset hver sommer kvikksølvet kryper seg opp mot 25 grader at vi nesten må holde oss hjemme fra jobb. Når det regner derimot – klager vi litt, men kler oss i regntette klær og trapper opp på idrettsbanen. Ironiens hverdag med andre ord…

Det er temmelig sikkert at det ikke blir noen volleyball aktivitet i ettermiddag – og paraplyen skal helst kun brukes mot sol og varme!

Ps. Nabogutten har nå stått ute i regnet i omtrent 30 minutter – mån tro om han blir syk i morgen?

try again bar

Ved å reise gjennom nasjonalparken Etosha blir man vitne til et enormt dyreliv. Utrolig mange bilder limes fast på netthinnen, samtidig som man også prøver å skape så mange kodak-øyeblikk som mulig. Det skal da sies at jeg ikke er like flink til å finne disse kodak-øyeblikkene som andre – som f.eks den Sør-Afrikanske fotografen Hans Rack.

Rack har spesialiert seg på det yndige og vilde dyrelivet i Namibia og har så absolutt greid å skape noen utrolige bilder. Sjekk ut hjemmesiden til Rack for å ta et litt nærmere blikk på det fantastiske dyrelivet som du finner ikke bare i Etosha, men også andre plasser på det afrikanske kontinentet.

 

copyright Hans Rack

 

copyright Hans Rack

Etter en vellykket rundtur i den nordlige delen av Namibia er jeg nå tilbake i Omatjete. Opplevelsene i Tsumkwe og Etosha er mange, og jeg lar noen notiser komme med tastetrykk og noen i bilder.

• Dobbel bursdagsfeiring i Tsumkwe med hjemmelagd pizza og gulrotkake

• Workshop / Kurs i et rom der kvikksølvet viste knappe 37 grader +

• Møte med San folket i Tsumkwe

• Møte en amerikaner i Etosha som snakket flytende norsk

• Telting i Etosha uten underlag…anbefales kun for sterke kropper

• Utendørs dusjing i Etosha kun opplyst av lynet

• Vitne til et løvedrap av en ung springbok

Skogbrann på vei til Tsumkwe

Soccer workshop i Tsumkwe

Leopard fanget i nærheten av Tsumkwe

Close but safe ?

Baobab tre i Tsumkwe

Namutoni lodge i Etosha

Sjiraffer på tur

Georg spiser bananbrød, speider etter giraffer og kjører samtidig

Kudu - afrikas svar på skogens konge

Photo image

Ensom Hyene på morgenkvisten

Behagelig med utedusj i Etosha

Det ryktes om uvær

Tid for frokost

Løvefar og løvemor ut på tur

Løveunge på vei mot bilen

Løvemor sett på 200 meters avstand. Rett etter å ha drept en Springbok. Løvefar får spise først

Gnu og Springbok i naturlige omgivelser

Alltid på utkikk

Irritert Nesehorn

Elefant, Sebra og Sjiraff ved et vannhull

Dyrenes sti

Kongen av vannhullet

I morgen pakker jeg sekken, hiver meg i en pirattaxi og suser avgårde. Forhåpentligvis tar det ikke lengre enn 2 timers kjøring før jeg møter Kristin og Georg i Otjiwarongo. De kommer i leiebil fra Windhoek og skal feriere sammen med meg og Jørgen i knappe 10 dager. Den første helgen får vi også besøk av Stine som kommer fra Rundu.

Fra Otjiwarongo kjører vi de siste 2-3 timene før vi kommer frem til Grootfontein. Videre blir det 5 timer på grusvei før vi ankommer Tsumkwe. Her skal jeg, Jørgen og Stine holde en workshop i fotball for lærere, trenere og andre ildsjeler. Temaene våre vil være teamwork, fair play, role modeling og football tactics.

På mandag setter vi oss inn i bilen og kjører tilbake på grusveien og stopper ikke før vi tilslutt ender opp i Etosha nasjonalpark. Mens Stine da kjører nordover til Rundu, skal vi andre kjøre vestover. Her skal jeg og Jørgen leve telt-livet og unne oss en god villmarkskaffe varmet på primus. Kristin og Georg lever det gode livet i bungalow, men skal jaggu få oppleve wildlife når vi cruiser rundt i parken.

Det er viktig å informere om at gjestene kommer hele veien fra Namskogan familiepark og bør vite hva som venter oss. Med andre ord er jeg og Jørgen i trygge hender.

I mellomtiden får dere alle ha det riktig så godt

Jeg er kontraktfestet til og ikke å ta del i noe form for politisk spill, det synes jeg er like greit. Jeg jobber med idrett og mener idrettetsarenaen bør være fri for politisk spill. Samtidig føler jeg det er min plikt å informere om at vi med stormskritt nærmer oss et politisk valg her i Namibia. I lengre tider har det vært diskusjoner og debatter i aviser og på tv, og nå har også landsbyen Omatjete våknet til live.
Siste helg i november skal det avgjøres, og enkelte skoler vil faktisk avslutte for sommerferie tidligere enn vanlig.

Det vinnende partiet får Presidenten, samtidig får hvert parti et medlem inn i parlamentet, som da vil bestå av 7 personer. Videre fordeles ministerpostene på alle partiene. Det vil si at selv det vinnende partiet ikke får noen fordel i denne prosessen.

• SWANU
• DTA
• SWAPO
• COD
• UDF
• RDP
• NUDO

Dagens President, Hifikepunye Pohamba er SWAPO medlem og er antatt å vinne en ny periode. Siden uavhengigheten så sent som 1990 har Namibia hatt to presidenter. Sam Nujoma var den første presidenten og regnes som landsfaderen, også han tilknyttet SWAPO. Kort regnestykke vil dermed si at på 19 år har Namibia kun hatt to presidenter. Når du sitter, så sitter du godt med andre ord…

For noen uker siden hadde SWANU et hederlig forsøk på å verve nye medlemmer i Omatjete. Men det blir bare småtterier til hva SWAPO stilte i stand i helgen. Landsbyen var fylt opp av røde, grønne og blå flagg, hornet var velbrukt på allerede overfylte biler. På dagtid samlet folket seg til taler og heftige samtaler, og på kveldstiden var det klart for å spille lokal keyboard musikk… langt inn i natten.

I følge folket trenger vi ikke frykte for noen voldelige masser før og under valget tar plass. Det har vært tradisjon med rolige valgdager i Namibia.
En  tale har likevel ført til mange diskusjoner i Namibia. General sekretæren i SWAPO Pendukeni Iivula-Ithana kom med følgende uttaleser mot avisen The Namibian sin redaktør, Gwen Lister.

”Gwen Lister must know she is a white person, and if she continues to write bad and negative things about SWAPO leaders and other Namibians, we will take her to task for the wrong doings committed by her fathers, mothers, grandfathers and her grandmothers. She must not forget that she is a white person” Iivula – Ithana is quoted as having said.

Artikkel fra avisen Informanté torsdag 8.oktober 2009

Denne uttalelsen har ført til storm i enkelte avisers innringerspalter og det er interessant å se hvilken harme denne uttalelsen fører til. Som nevnt er det ikke lenge siden Namibia kjempet seg til frihet fra Tyskland og Sør-Afrika, og at diskusjonen rundt rase blandes inn i valgkampen viser at enkelte mennesker ikke har kommet så langt på disse 19 årene.

Det ryktes at det kan gå mot et skiftende regime i Namibia, selv tror jeg SWAPO blir sittende og at vi ikke ser så store forandringer.
Digresjon:

På vei hjem fra Omaruru fikk jeg i dag sitte på med en eldre herremann. Denne herremannen kunne ikke så godt engelsk og siden mine kunnskaper i Otjiherero og Afrikaan ikke strekker seg lengre enn til vennlige hilsener og avskjeder var det en stund meget stille. Plutselig våknet den eldre mannen til liv..og det var ikke så rent lite han hadde på hjertet heller.

Først fikk vi avklart at jeg verken var Amerikaner eller tysker, og i etterpå klokskapens skyld tror jeg det var veldig bra jeg ikke var førstnevnte.
Videre fikk jeg forståelse for at SWAPO kom fra Pakistan, og at Pakistan er ”good”.

I det vi passerer et fjell som tydeligvis opererer som et lager for noe ble det klart for meg at dette var Amerikanernes verk…”Amerika no good”…”Amerika Iraq bang , no good”

Samtalen, meget enveis, fortsatte rundt hvilke land og personer som er ”good” og hvilke som er ”no good”

Good

• Kina
• Pakistan (Osama Bin Laden)
• Irak
• Cuba (Fidel Castro)
• Zimbabwe (Kun Mugabe)
• Butrus Butrus Gali
• Kofi Annan
• Sør-Afrika
• Italia
• Russland
• Portugal
• Sverige
• Norge

Mulig Osama også opererer i Pakistan, men tror egentlig Pakistan skulle være Afghanistan.

Not good

• Israel
• Palestina
• USA
• Nigeria
• England
• Tsvangirai (Zimbabwe)

Jeg vil ikke dra noen konklusjon ut av dette, annet enn at det kan være meget spennende når mennesker med forskjellige språk skal snakke politikk. Min erfaring er at det er like greit og bare å smile og flyte med. Skal du svømme den andre veien … ja, lykke til !

Solen har så vidt begynt å synes utenfor vinduet mitt. Kl. ringer og viser 0615, på tide å komme seg opp.
3 brødskiver og en slurk vann senere er jeg på vei ut døren – regnet tripper på bakken, jeg kan se at det bare er lette byger. Jeg rusler av gårde og lar lørdagen begynne.

Siste finpuss før kidsa kommer

Dagens turnering omfatter åpningen av den nye og ganske så flotte netball og volleyball banen som Omatjete har fått i gave. En bane som jeg bruker mye i mitt arbeid, både i skoletid og aktiviteter på ettermiddagen.
Det er også den aller første turneringen som SCORE er med og samarbeider om i dette området, så jeg er spent på hvordan utfallet blir.
Banen er sponset med midler fra sportsforbundet i Australia og den lokale uraniums bedriften Swakop.

...og kidsa kom de

Som det ofte kan gå når man planlegger turneringer går ikke alt som planlagt, men i dette tilfellet var det like greit at de syv lagene ikke møtte opp til den planlagte 5´side turneringen i fotball. Det kan ofte skje at lagene sier ”Oh yes – we will come”… og at intet menneske viser seg på den aktuelle turneringsdagen. Når disse syv landsbylagene ikke møtte opp, ble det mer tid til skolebarna. Noe jeg satte stor pris på.

Brandberg vs Omatjete u13 gutter

Omatjete Lions

Noen med sko, andre uten...

Herved åpent for bruk

De forskjellige skolene Okongue, Otjiperongo, Brandberg, Okombahe og Omatjete stilte med ulike lag i fotball og netball. Etter en lang dag på fotballsletta avsluttet vi dagen med taler og dans på den aktuelle banen. Vi var så heldige og ha celebert besøk i form av Dr. Veii, sportsministeren i Namibia. Bortsett fra at han ikke bar noen kjent popsanger på skuldrene kan han lett sammenlignes med Trond Giske.
Som avslutning ble det spilt netballkamper. Etter dette var det premieutdeling i form av trofeer og diverse utstyr som drakter og ulike baller.

Tilskuere samlet

Netballkamp

Samuel, Dr. Veii og Sverre

Det var en solbrent og sliten trønder som ruslet hjem i mørket etter en lang dag ute i solen. Jeg må si det ble en vellykket turnering med utrolig mange fine opplevelser. Selv om det finnes store utfordringer i det å planlegge å arrangere en turnering i dette området, gis det så utrolig mange gode stunder; uoppfordret danses og synges det i store forsamlinger og ingen klager på dårlige fotballbaner eller mangel på utstyr. På dette tidspunktet kan jeg ikke si jeg savner OL floka, selv om vi var ganske stolt av den i sin tid.

Smilende ble kvelden avsluttet med dagens andre måltid, havregrynsgrøt.

Knutsen & Ludvigsen med drahjelp for dagen

Det har vakt oppsikt over det afrikanske kontinentet og helt opp til det kalde nord at unge Paulsen har gått inn i et celebert partnerskap og eierandel av to unge og flotte esler. Da skal det også komme på sitt rene at jeg aller mest bistår i hyggelig samvær, latter og interesse for disse dyra, mer enn faktisk å kjøre rundt på dem. Samtidig skal det ikke stå på tilbudene fra lokale esel eiere som ønsker å bygge et partnerskap med denne lystige trønderen.

Skilt helt fra Halifax?

Ryktene går om avskilting av biler i høye nord pga mangel på betalte avgifter. Da skal det sies at jeg har rent mel i posen. Jackson har en far i England og har vistnok fått tilsendt skilt helt fra Halifax… Ukjent kaliber av motor gjør at jeg ikke kan opplyse om den nøyaktige toppfarten på dette kjøretøyet, så om det er nærmere Jaguar enn Lada vites ikke. Det som i allefall er helt sikkert er at farten skaper vind i det lille håret jeg bærer rundt for tiden…det er vel godt for noe?

Vet ikke helt om jeg følte meg så mye sikrere da jeg var passasjer i denne bilen enn når Knutsen & Ludvigsen styrer farten.

God gammel Nissan utgave

Naturen fascinerer

Det er det igjen – det blinkende lyset fra i går kveld. Langt, langt borte er det noe som fanger min oppmerksomhet. Jeg tar med meg fleece jakken og stokken og spankulerer av sted, av sted til min faste plass her ute i kveldsmørket. Fra orkesterplass blir jeg vitne til noe besteforeldrene våre tenker tilbake på med gufs…

Jeg bøyer hodet tilbake for å stadfeste det jeg mener jeg vet fra før… himmelen ovenfor meg er stjerneklar – en stjernehimmel så klar og krydret med stjerner jeg aldri før har sett. Jeg vender blikket tilbake til forestillingen. Som en ildkule lyses mørket opp – intervallene er korte og intense. Stillheten brytes kun av bjeffing fra nabo bikkja og noen håpløse 80-tallstoner borte fra shaabinen (pub).
Nok en gang lyses himmelen opp– jeg føler jeg sitter på en stol plassert på en slette utenfor Dresden – London – Leningrad – El Alamein og ser luftangrep med full styrke. Fortsatt totalt stillhet – ikke et lite tordenskrall kan høres.

Bosatt i et områd kjent for de høyeste fjellkjedene i landet, føler jeg at Namibia kan godkjennes som et flatt land.
Jeg tar med meg stokken og rusler inn igjen – på tide å la øynene slunkne i god litteratur fra Tolstoy om Peace and War.

Bildet som forteller alt

Det er onsdag og Omatjete Primary School har sin faste sports dag. Dommeren har akkurat gitt siste signal og dagens treningskamp mellom U17 og U14 er ferdig. En kamp de yngste måtte gi tapt.

Gutten som er på vei ned i knestående vil om 2 sekunder befinne seg liggende på grusen – gutten i lett jogg vil dundre ballen langt av gårde i ren glede – mens gutten i hvit t-skjorte vil bli sittende på rumpa til klokken ringer for middag.

”Shut up in your face” ropes det fra tribunen – i det jeg snur meg rundt svinges høyre armen så lang en 9-åring kan ut i fra sin anatomiske utvikling greie å strekke den. En 9-årings slagkraft kan være ganske så godt utviklet, i allefall om det er en pjokk på 7 år som  mottar denne kraften. Slaget fører med seg hyl, som fører med seg blod, som igjen fører med seg mer slagkraft, som tilslutt skaper en autoritær frivillig fra Norge…

”eyyy ka dåkk heill på med da?!!”

Jeg elsker at det norske språket kan brukes som en oppkvikker for smårampen i Omatjete – det blir stille, til og med blodet ser ut som det har stoppet – Volleyball får være Volleyball for en stund. For her må det tyngre skyts til. Norsken har strukket seg så langt den kan, videre må Otjiherero språket ta sin del.

Hva som ble diskutert på rektors kontor er vel ikke så ulikt det vi ble presentert i min tid ved byskolen på Levanger…

Så endelig kom samtalen jeg har ventet på – etter lunsjen kom den krypende, pakket inn i forkledningen rundt VM 2010 – om England og The Rooneys (jeg antar at da både her og fru Rooney er inkludert), om Argentina (Maradona er en dårlig trener og det er tydeligvis åpentlyst) Om Portugal (they are so bad – they sometimes use drugs) Om Bafana Bafana (trener Santana har forvandlet dem til Banana Banana,) –

Plutselig  med et blinkskudd satt jeg der med tema om omskjæring, knuste tenner og polygamiske ekteskap – slik fortsetter historien om den gode samtalen der vertsfar tar meg med inn i en kulturell forandring.

Betegnelsen buskmann er ikke rasistisk - om han har alle tenner intakt - er omskjært eller har flere koner vites ikke

Det er ikke fra kunnskapen om omskjæring jeg har blitt valgt ut og sendt som idrettsfrivillig ned hit til Namibia, men noe har jeg da fått med meg opp gjennom årene.
Gamle spirituelle tanker og religion gjør at det fortsatt gjennomføres omskjæring i Namibia, men i motsetning til flere land på det Afrikanske kontinentet utføres det kun på gutter.  Vertsfar fortalte villig at om jeg hører snakk om the traditional doctor and young boys er det omskjæring som diskuteres. Det var helt klart og tydelig at spørsmålet mitt om bedøvelse var malplassert og ble møtt med en dyp latter.

Neste tema opp etter denne herlige lunsjen var knuste tenner – vertsmor spurte om jeg hadde sett mennesker uten tenner? – Ja, svarte jeg . På nytt spurte hun om jeg hadde sett noen som manglet 4 tenner i underkjeven? –Kanskje ikke akkurat 4 tenner ..
I den nordlige delen av Namibia bor det stammer som utøver den tradisjonelle praksisen med å hugge ut 3 eller 4 av tennene  med hammer!
På spørsmål om hvorfor, ble jeg møtt med en dyp latter (noe kjent med den..) og svart som fulgte var tradisjon.

Grunnen til at vi kom inn på temaet om polygamiske ekteskap startet med at min vertsfar forklarte om sin søster som er ca. 30 år og gift med en tysk mann på over 70. Detter er vanlig prosedyre – kjærlighet har som kjent ingen grenser! Om min vertsfar ønsker å gifte seg med ei jente på barneskolen i Omatjete kan han det…han må bare vente til henne blir gammel nok. Dvs , slik jeg forstod det kan han gjøre det klart at denne jenta er hans, og da kan ingen andre gifte seg med henne…litt absurd tanke for mitt vedkommende !!
Samtidig holder de aller fleste stammene i Namibia igjen skikken med at man må spørre foreldrene om aksept før man kan gifte seg. Og det er vistnok kun Damara stammen som ikke sosialt aksepterer miks ekteskap. Altså prøver de å holde ekteskapene innenfor sin egen stamme. I familien jeg bor er det miks mellom Wambo og Herero, uten at det ser ut som å ødelegge familieidyllen. I Namibia kan man gifte seg med opp til 10 forskjellige damer. Dette er selvsagt en økonomisk prosess for den mannen det gjelder.

Kilde – Vertsfar

Chinua Achebe

Etter å ha lest Things Fall Apart av den nigerianske forfatteren Chunua Achebe ønsker jeg å dele en liten digresjon som faktisk faller på plass her jeg sover under myggnettingen min.

The story of why the mosquito always go´s for one´s ear

The Mosquito had asked the Ear to marry him, whereupon Ear fell on the floor in uncontrollable laughter “how much longer do you think you will live?” she asked. “You are already a skeleton”.

Mosquito went away humuliated, and any time he passed her way he told Ear that he was still alive…

Tiden tikker og går – et faktum man ikke kommer utenom. At den også gjør det i Namibia er bare en kjensgjerning  man må ta til etteretning. Jeg skriver hjem til Norge, verdens beste land å bo i, fra Namibia – godt plantet på en 128. plass. Én plass foran Sør-Afrika og et hode foran Zambia, jeg burde jo være glad for å ha blitt plassert her. Og det er jeg også ! Nå spiller kidsa street soccer utenfor huset, mens min kjære mage har satt en fin stopper for dagens aktiviteter.

For akkurat magen er grunnen til at min massive blogg produksjon har avtatt i den senere tid. Nå er jeg smått tilbake igjen og vil gi en liten oppdatering i stikkord hva som har opptatt meg og forundret meg i den senere tid.

Vel lest…

• Sandaler kan brukes året rundt i Afrika

• Hørt Grieg på høytaleranlegget i en bokhandel i Windhoek
• Besøk dr.dyregod også kjent som dr.Hembapu
• Overlevd en natt i Namibias mest kriminelle området – Katutura ( som for øvrig betyr ”plassen hvor mennesker ikke bor”…)
• Drukket etterlengtet kaffe med broder Joramo
• Truffet de andre frivillige i Windhoek
• Gress under nakne bein for første gang på et par måneder
• Undrer hvorfor vi nordmenn benytter ordet ”Stretchlaken” når det heter Fitted Sheet på engelsk? Har i allefall erfart at ingen namibiere skjønner fra Stretch sheet er…
• Fornøyd med at RollingStone lager gode artikler, de kan leses selv om utgaven er 1.år gammel
• Opplevd regn
• Opplevd sol
• Faktisk ikke blitt solbrent enda…godt vi har faktor 30 ! Om ikke høyere
• Kjøpt meg bok på 1348 sider – noen som vedder på når jeg blir ferdig?
• Opplevd El Cubano
• Reist nord og øst
• Funnet ut at valpen er av hukjønn og ikke hankjønn – det tok ca 2 måneder å finne ut…
• “I’m coming” betyr ” jeg går og blir borte en stund, men kommer tilbake igjen” altså ikke helt hva jeg er vant til

Oppdatering i form av bilder

Første community møte i Omatjete dannet den første Sports komiteen i området

Volleyball øves først på grus og med fotballmål ....

..før man virkelig får spille slik det skal spilles

Ungene er fornøyde med å være utenfor klasserommet

Rektor på skolen tar alle forbehold mot solen...

Øystein presenterer sitt arbeid i Swakopmund - i ren lærerstil

Hit the road Jack - Casio is back / Alle hadde vel en far med ei Casio klokke?

Broder Joramo og broder Paulsen er fornøyd med en kopp skikkelig kaffe - proppa !

Joramo tar ein trall i parken

Hoff gjør likeså..

..mens jeg bare leker med strengene

Stine gir uttrykk for å være fornøyd med en pust i bakken etter god jobb i Rundu

Kos og hygge i Windhoek

SCORE frivillige

Youth trainers Samuel og Isa på Score kontoret i Windhoek

Sjokolade fra Norge og godt med lesestoff - I like it !

Bare så det er klart, dette innlegget er skrevet før kveldens to viktige fotballkamper er ferdig. Før siste spark et tatt og før dommerne har blåst av henholdsvis i Molde og Trondheim. Rett og slett fordi varmen i Omatjete gjør meg så overbevist på at sommeren kommer og at gullet kommer heim te Trondheim og at Molde får seg en cupfinale.
Men i respekt for at jeg i denne bloggen ønsker å komme med tørre fakta, er den postet etter Molde FK er klar for finalen – cup er jo som kjent cup. Mens serien, den er vel avgjort?!

Slik ser en fornøyd idrettsfredskorpser ut etter å ha mottatt gratulasjonskort fra bestemødre hjemme i Norge

Etterlengtet litteratur kom helt fra Bergen

Adressen de brukte var

Private Box

2005 Omaruru

Namibia

Ganske sikker på at den vil fungere for alle og enhver!

I kveld besøkte Tor Omatjete med sin slagkraftige hammer. Etter å ha slått hardt fra seg, fordelte han noen edle og etterlengtede regndråper, til stor iver hos både store og små.
I det matmor går ut for åpen himmel og blir våt i håret kremter far ekstra høyt ”at slikt blir det bare influensa av  – så du har herved å komme deg inn igjen!”

”Bryr meg ikkje om det regne – det e jo så mykje regn rundt omkring likevel” – Odd Nordstoga

Jeg blir oppmerksom på nabogutten i det jeg gløtter opp fra boken min. Det er ikke første gang jeg ser han leke på taket av bilvraket. Mercedesen som far hans skulle reparere i fjor står fortsatt like bom fast – ikke rørt seg, eneste fremskrittet er nok rusten.

Mercedesen som ble lekeplass

Naken leker han for seg selv – når ikke søstrene er med han er han stort sett alene – men om man observerer skulle man tro han hadde 10 lekekamerater ved sin side… Med stort engasjement kryper han ut av den åpne frontruten – ruller over panseret og detter ned på bakken – helt stille, ikke en lyd.

”Oh..hi is so fat neh?”

- det kommer fra vertsmor. Jeg registrerte henne ikke en gang, hun står bak meg på trappen. Jo da han kan kanskje være litt kraftig bygd – litt vanskelig å se herfra – jeg lar tvilen komme gutten til gode…

I det vi går forbi huset ler far ”hehe..that kid – look at him so big hehe.” Vi er på vei til fotballtreningen og ser gutten ligge inne i en oljetønne, ved hjelp av søstrene sine ruller de han rundt på grusen. Det er latter og rop – hans nakne kropp har blitt påkledd – iført singlet og shorts. Jeg ser på min far og tenker mitt – godt vi skal på trening, mest for hans del – den gutten rører i allefall på seg…

Jeg entrer klasserommet og ser ungene sitte pent på stolene sine – 5 stykker. Hilser pent på frøken og spør hvor resten av klassen er ”They will come, but they are always late.” I det klokken min passerer 16.minutter over 08 rusler vi ut. Stiller opp to rekker og rusler mot treningsfeltet, da kommer han – slukøret åpner han porten ”there comes the fat kid” presterer frøken å si – uten å komme på bedre svar smiler jeg bare skjevt…

Frøken har bestemt at dagens kroppsøvingstime skal inneholde hoppetau – kidsa er 6 år og jeg lurer med mitt hvordan dette vil utvikle seg. Ivrig stiller de seg opp på to rekker – aktivitetsprinsippet er totalt fraværende i det 2 elever hopper med hvert sitt tau og 18 blir stående å se på. Det står printet fiasko over hele pannen min da 17 elever har prøvd å hoppe uten å være i nærheten av å greie kunsten med å kaste tauet rundt hodet og deretter hoppe over tauet.

Elevene fra 6.klasse kommer løpende til stedet vi er på, de skal snart ha sin time. Elevene menger seg og skaper et virrvarr – da ser jeg han og tenker dette er ikke god pedagogikk. Den lille tykke gutten plukker opp hoppetauet og smiler til meg – jeg smiler tilbake – det er en stor gruppe som står rundt oss nå. Det har gått opp for meg at han er større enn alle andre, han er så stor at jeg ville tippet han gikk i 2.klasse – i stedet befinner han seg altså her sammen med 0.klassen – i en halvsirkel av klassekamerater og eldre elever og en lærer, en lærer som absolutt ikke tror han kan klare det. Jeg har ikke noe valg – jeg må la han hoppe fra 10 meteren alene – uten badering. Kanskje er bassenget tomt for vann også – jeg ser det for meg…

Hopp gutt - hopp

Om gutten hadde vært 20 år og håndtert bilvrak like godt som han hoppet med det hoppetauet ville den gamle Mercedesen rullet ut av hagen og vært klar for bruk. Far hans ville antageligvis kostet på seg et smil og klappet han på skulderen. For det er akkurat det jeg gjør i det frøken kommer bort til meg og lirer ut av seg ”Did you see – hi was so good! And hi is so fat” – kommer ikke ann på størrelsen sier jeg og smiler varmt inni meg.

Når jeg kommer hjem senere på dagen står solen høyt på himmelen – alt for høyt for en trønder vandt med både tunge skyer og lav sol – gutten ligger i baksetet – fortsatt med skoleuniformen på seg. Jeg vinker – nå henger han ut av ruten og smiler mens han roper til meg – i mangel på språk kunnskap smiler jeg og vinker tilbake.

Selvsagt skal det flagges når det er bursdag - så også i Omatjete

Ja må han leva – ja må han leva

I går feiret jeg bursdag og er godt i gang med livet som 24 åring. Slett ikke et ille tall dette – selv om jeg ikke tror det følger med seg noe spesielt.

Selve dagen startet fint opp med litt kroppsøving med de yngste på barneskolen før det fulgte en time med de litt eldre elevene. Da dette var over ruslet jeg kjapt hjem – dette grunnet en lei forkjølelse, absolutt ikke svineinfluensa i allefall. For slikt no har de ikke på bygda! Men jeg lurer virkelig på hvordan jeg har klart det kunststykke å bli forkjølet i 24 grader og 0 mm. nedbør ? Om noe har et smart svar – så send inn svar! På forhånd takk.

Etter mang en hilsen både på mobilt nett over telefon og litt mer umobilt nett over pc var jeg i grunn veldig fornøyd med dagen. Samtidig som tiden gikk økte veskeinntaket, ikke noe problem. Utfordringen som kom var da inntaket av fast føde ikke økte og klokken ikke tikket min vei. Forespørsel fra mitt kjære Norge om jeg spiste gnukjøtt, slaktet høns eller slo til med villsvin minsket ikke akkurat lysten på å innta ett litt bedre måltid på bursdagen.

Da telefonen fra Norge ringte hadde jeg akkurat landet på 20 meter i Holmenkollen og var lite fornøyd med det. Samtidig hørte jeg det ble tisket og visket på kjøkkenet. Jeg har tidligere beskrevet at tålmodighet i Afrika er en dyd og jeg kommer til å stå ved dette til jeg returnerer gamle trakter igjen. Etter å ha snakket med mødre, fedre og brødre i hjemlandet virket det som om jeg hadde landet på 80 meter. En mye bedre følelse!

Og da jeg tuslet ut av rommet for å hente mer veske – Happy birthday to you – happy birthday to you – barnegråt – barnelatter – stearinlys og stor stemning! Husmor og husdatter disket opp både det ene og det andre.

Mumy,Wapenga,Agi & Tji Tji - disket opp en flott middag for bursdagsbarnet

”I tricked you right…I knew all day long – but I did’nt want to tell u”

struttet husmor med et stort smil om munnen.

Jeg og Jenifer er fornøyd med kaken

Jeg var bare så glad for at jeg hadde tatt på meg tålmodighetsmasken, for den som venter på noe godt – han venter ikke forgjeves. Og det er viktig her i Omatjete!

Digresjon

Du ser dem over alt og nå har jeg også skaffet meg en – enda er jeg nok noen år for ung til å kunne gå rundt med den, men det gjør meg ikke mindre fornøyd med anskaffelsen av stokken min. Etter å ha besøkt en gammel mann forrige søndag, fikk jeg på torsdag stokken min. Håndlaget på 4 dager – godt jobbet.

I Herero stammen, den største i området jeg bor, er det tradisjon at de eldre går med stokk. Til bekledning som slekter på et gammelt tysk regime passer stokken fint inn. Det skal sies at ungdommen selv ikke kan skaffe seg en, de må vente til de får en av sin far. I den tro at fattern hjemme på Levanger ikke kom til å skaffe meg en slik stokk tok jeg saken i egne hender. Og her ser du resultatet…

Gutten med stokken

Sammenlignbart med undertegnedes opplevelse

Mr. Paulsen you play up front – ok? “Yes yes – No problem” Ikke siden glansdagene på guttelaget har jeg vært så nære motstanderens mål. I mens jeg drar drakten over hodet kommer den snikende..jeg ser den smyge seg rundt hushjørnet før den øker farten over veien for å komme seg i dekning bak buskene. Men nei, den greier ikke skjule seg for meg for jeg vet at det kun er treningskamp i dag – men hva kan du gjøre når vinnerinstinktet pekker deg på skulderen? I dette tilfellet tok jeg den med meg utpå banen.

I det jeg øker farten spretter ballen like ukontrollert som banen er jevn – med kroppsfinter som alene kunne fylt opp gamle ærverdige Eldberg stadion på Levanger, nærmer jeg meg målet. Jeg tenker hadde bare målet hatt nett ville jeg sett for meg nettsusen – i stedet vil ballen komme til å havne mellom kyr, geiter, barn og busker fylt av torner i det jeg smeller den inn bak keeperen. Alt er klart for meg fra hvordan jeg skal feire det avgjørende målet – hadde vi byttet ut den tørre og støvete grusbanen med en våt og saftig gressmatte ville jeg sklidd på magen som bare Jürgen Klinsmann kan – til hvordan samtalene rundt bålet eller på puben i kveld skal handle om hvordan vi sendte hjem Okamapoko laget med halen mellom beina.

Jeg er nærmere nå – 20 meter og ballen ligger til rette for et godt skudd. Venstrefoten dras tilbake fra kraften i beina mine – i det jeg skal treffe ballen smeller – ut av en annen verden – i hodet mitt tenkes det all verdens farlige ord – ut av munnen min kommer kun ”eeeeeeeeyyyy dommar!”. Taklingen kom ut av intet – jeg hadde mistet overblikket, hovmodet står for fall sier de. 2 sekunders uoppmerksomhet medfører skrubbsår – langt saftigere enn de som er blitt plukket opp på ulike kunstgressbaner fra Kirkenes i nord til Kristiansand i sør. Ballen havner ikke blant kyr og geiter, men ruller utover sidelinjen og vi får et velfortjent innkast…

Nr.4 hos Okamapoko United setter nok en takling på regningen for denne kampen – han har høyden på sin side, jeg er ikke like sikker på om han er like fornøyd med all kiloene han har det samlet opp. Men takle kan han , så det suser også. Støvskyen gjør den nyvaskede drakten min alt annet enn blenda white.

Det stod 10 minutter igjen på klokken når taklingen avgjorde kampen for min del, det var ingen tvil, her måtte vi bare bytte.

”Ey get this white guy out of the field…”

I hodet til denne hvite trønderen tenkes det

”Æ ska itj bytt..gi mæ 1 min så e æ dær igjen!”

I stedet kommer ”Ok – I’ll coming”. En hjelpende hånd strekkes ned til meg og et stort smil kommer frem – som i god Terry Butcher stil mangler den allerede introduserte nr.4 selvsagt to tenner. Beskrivelsen fra gamle dager  som ” hain va ein knaillhard stopper, takla så d sang” gjøres herved komplett.

Fra innbytterbenken – i dag bestående av småstein – ser jeg Omatjete Lions klamre seg fast til en viktig 2-1 seier. Som seg hør og bør inviteres motstanderne på ”heimbrygga drikke” nede på puben – noe dansing ble det i allefall ikke denne kvelden – det satte Terry Butcher en grei stopper for.

Lyst på en chat mate eller cell pall ?

I dag ble jeg presentert for kontaktannonsenes verden i Namibia. Jeg deler mer enn gjerne noen utvalgte med dere lesere. Samtidig vil jeg benytte anledningen til å advare mot forkortelser og nymoderne språk. Noe som er uklart – så anbefaler jeg dere å lese to ganger!

Denne mannen er ganske tydelig på både arbeid og hvilken stamme han foretrekker

I am 25 yrs men, I am luking 4 girl to date Herero and Vambo. She must be 17 to 21. She must selouse no jok and she must be studing or having job in officer in bank or nesure couse I want sum1 how can love me 4 howm I am but not love 4 money. Only in Walvis Bay. I am vambo, sms me to 081 ********

Mens denne mannen liker yngre damer

I am 44 yrs male, single, no kids. Luking 4 a single lady between 25 and 38 of age 2 b my wife. Only serious ladies (no jokes), not overweight. Use a secret name 4 now and SMS to 081 *********

Ærlighet varer som kjent lengst, men …

A 23 grl lkng fr a trustfuly man. He must be not short. He mst lve church and he mst understd the way I’m coz I’m nt beutful and gogeous grl at all. Oly educated, vambo Catholican, Elicn and Aglican r mst wll cme! Age limitation: 24-30. My mobile 081 *******

I stedet kan du kanskje gå for denne – som er litt rett på

Hi nam cuties, I’m sexylanda, I’m hot nd cute 16yrs. I’m lukin 4 a cute guy h mst b a colured guy nd h mst b in a high clas. Actualy honest shld b sh true policy. Age 17 to 20. Hala at me on ths magical numbr. 081 ******** Hala at me any tym.

Noe for meg ?

I’m a 19 yr old lady wth 1 kid lukin 4 a European, American or Australian man b2in 20 – 25 yrs 2 marry. Cntct 081 ******* any time

Og når verden nå alikevell snart er på vei under kan det være kjekt å samles ?

Here by his Gabriel all d way 4rm Angola. I’m 18yr and I’m skulng in OKKSS. In fact, I’m a Jehovah Witness an I’m searching 4 all Jehovan witness members. In addition as we all knw dat we’re livng in d last dys so I’m huntng 4 u so dat we cn encouranging each othr. Dis’s my # 081 ******** I luk 4ward 2 hear 4rm soon as possible. I thnk u all

And all ya ladies throw ur hand up in tha air !

Att,att ths goes out to al th single lady’s. I’m a guy 4rm Tsb n wna gt to knw nurses n teacher. I’m 23 yrs n lukin 4 gals around 19-25, so if ur up 4 a challenge try me thn, 081 ********