Solen har så vidt begynt å synes utenfor vinduet mitt. Kl. ringer og viser 0615, på tide å komme seg opp.
3 brødskiver og en slurk vann senere er jeg på vei ut døren – regnet tripper på bakken, jeg kan se at det bare er lette byger. Jeg rusler av gårde og lar lørdagen begynne.

Siste finpuss før kidsa kommer

Dagens turnering omfatter åpningen av den nye og ganske så flotte netball og volleyball banen som Omatjete har fått i gave. En bane som jeg bruker mye i mitt arbeid, både i skoletid og aktiviteter på ettermiddagen.
Det er også den aller første turneringen som SCORE er med og samarbeider om i dette området, så jeg er spent på hvordan utfallet blir.
Banen er sponset med midler fra sportsforbundet i Australia og den lokale uraniums bedriften Swakop.

...og kidsa kom de

Som det ofte kan gå når man planlegger turneringer går ikke alt som planlagt, men i dette tilfellet var det like greit at de syv lagene ikke møtte opp til den planlagte 5´side turneringen i fotball. Det kan ofte skje at lagene sier ”Oh yes – we will come”… og at intet menneske viser seg på den aktuelle turneringsdagen. Når disse syv landsbylagene ikke møtte opp, ble det mer tid til skolebarna. Noe jeg satte stor pris på.

Brandberg vs Omatjete u13 gutter

Omatjete Lions

Noen med sko, andre uten...

Herved åpent for bruk

De forskjellige skolene Okongue, Otjiperongo, Brandberg, Okombahe og Omatjete stilte med ulike lag i fotball og netball. Etter en lang dag på fotballsletta avsluttet vi dagen med taler og dans på den aktuelle banen. Vi var så heldige og ha celebert besøk i form av Dr. Veii, sportsministeren i Namibia. Bortsett fra at han ikke bar noen kjent popsanger på skuldrene kan han lett sammenlignes med Trond Giske.
Som avslutning ble det spilt netballkamper. Etter dette var det premieutdeling i form av trofeer og diverse utstyr som drakter og ulike baller.

Tilskuere samlet

Netballkamp

Samuel, Dr. Veii og Sverre

Det var en solbrent og sliten trønder som ruslet hjem i mørket etter en lang dag ute i solen. Jeg må si det ble en vellykket turnering med utrolig mange fine opplevelser. Selv om det finnes store utfordringer i det å planlegge å arrangere en turnering i dette området, gis det så utrolig mange gode stunder; uoppfordret danses og synges det i store forsamlinger og ingen klager på dårlige fotballbaner eller mangel på utstyr. På dette tidspunktet kan jeg ikke si jeg savner OL floka, selv om vi var ganske stolt av den i sin tid.

Smilende ble kvelden avsluttet med dagens andre måltid, havregrynsgrøt.

Knutsen & Ludvigsen med drahjelp for dagen

Det har vakt oppsikt over det afrikanske kontinentet og helt opp til det kalde nord at unge Paulsen har gått inn i et celebert partnerskap og eierandel av to unge og flotte esler. Da skal det også komme på sitt rene at jeg aller mest bistår i hyggelig samvær, latter og interesse for disse dyra, mer enn faktisk å kjøre rundt på dem. Samtidig skal det ikke stå på tilbudene fra lokale esel eiere som ønsker å bygge et partnerskap med denne lystige trønderen.

Skilt helt fra Halifax?

Ryktene går om avskilting av biler i høye nord pga mangel på betalte avgifter. Da skal det sies at jeg har rent mel i posen. Jackson har en far i England og har vistnok fått tilsendt skilt helt fra Halifax… Ukjent kaliber av motor gjør at jeg ikke kan opplyse om den nøyaktige toppfarten på dette kjøretøyet, så om det er nærmere Jaguar enn Lada vites ikke. Det som i allefall er helt sikkert er at farten skaper vind i det lille håret jeg bærer rundt for tiden…det er vel godt for noe?

Vet ikke helt om jeg følte meg så mye sikrere da jeg var passasjer i denne bilen enn når Knutsen & Ludvigsen styrer farten.

God gammel Nissan utgave

Naturen fascinerer

Det er det igjen – det blinkende lyset fra i går kveld. Langt, langt borte er det noe som fanger min oppmerksomhet. Jeg tar med meg fleece jakken og stokken og spankulerer av sted, av sted til min faste plass her ute i kveldsmørket. Fra orkesterplass blir jeg vitne til noe besteforeldrene våre tenker tilbake på med gufs…

Jeg bøyer hodet tilbake for å stadfeste det jeg mener jeg vet fra før… himmelen ovenfor meg er stjerneklar – en stjernehimmel så klar og krydret med stjerner jeg aldri før har sett. Jeg vender blikket tilbake til forestillingen. Som en ildkule lyses mørket opp – intervallene er korte og intense. Stillheten brytes kun av bjeffing fra nabo bikkja og noen håpløse 80-tallstoner borte fra shaabinen (pub).
Nok en gang lyses himmelen opp– jeg føler jeg sitter på en stol plassert på en slette utenfor Dresden – London – Leningrad – El Alamein og ser luftangrep med full styrke. Fortsatt totalt stillhet – ikke et lite tordenskrall kan høres.

Bosatt i et områd kjent for de høyeste fjellkjedene i landet, føler jeg at Namibia kan godkjennes som et flatt land.
Jeg tar med meg stokken og rusler inn igjen – på tide å la øynene slunkne i god litteratur fra Tolstoy om Peace and War.

Bildet som forteller alt

Det er onsdag og Omatjete Primary School har sin faste sports dag. Dommeren har akkurat gitt siste signal og dagens treningskamp mellom U17 og U14 er ferdig. En kamp de yngste måtte gi tapt.

Gutten som er på vei ned i knestående vil om 2 sekunder befinne seg liggende på grusen – gutten i lett jogg vil dundre ballen langt av gårde i ren glede – mens gutten i hvit t-skjorte vil bli sittende på rumpa til klokken ringer for middag.

”Shut up in your face” ropes det fra tribunen – i det jeg snur meg rundt svinges høyre armen så lang en 9-åring kan ut i fra sin anatomiske utvikling greie å strekke den. En 9-årings slagkraft kan være ganske så godt utviklet, i allefall om det er en pjokk på 7 år som  mottar denne kraften. Slaget fører med seg hyl, som fører med seg blod, som igjen fører med seg mer slagkraft, som tilslutt skaper en autoritær frivillig fra Norge…

”eyyy ka dåkk heill på med da?!!”

Jeg elsker at det norske språket kan brukes som en oppkvikker for smårampen i Omatjete – det blir stille, til og med blodet ser ut som det har stoppet – Volleyball får være Volleyball for en stund. For her må det tyngre skyts til. Norsken har strukket seg så langt den kan, videre må Otjiherero språket ta sin del.

Hva som ble diskutert på rektors kontor er vel ikke så ulikt det vi ble presentert i min tid ved byskolen på Levanger…

Så endelig kom samtalen jeg har ventet på – etter lunsjen kom den krypende, pakket inn i forkledningen rundt VM 2010 – om England og The Rooneys (jeg antar at da både her og fru Rooney er inkludert), om Argentina (Maradona er en dårlig trener og det er tydeligvis åpentlyst) Om Portugal (they are so bad – they sometimes use drugs) Om Bafana Bafana (trener Santana har forvandlet dem til Banana Banana,) –

Plutselig  med et blinkskudd satt jeg der med tema om omskjæring, knuste tenner og polygamiske ekteskap – slik fortsetter historien om den gode samtalen der vertsfar tar meg med inn i en kulturell forandring.

Betegnelsen buskmann er ikke rasistisk - om han har alle tenner intakt - er omskjært eller har flere koner vites ikke

Det er ikke fra kunnskapen om omskjæring jeg har blitt valgt ut og sendt som idrettsfrivillig ned hit til Namibia, men noe har jeg da fått med meg opp gjennom årene.
Gamle spirituelle tanker og religion gjør at det fortsatt gjennomføres omskjæring i Namibia, men i motsetning til flere land på det Afrikanske kontinentet utføres det kun på gutter.  Vertsfar fortalte villig at om jeg hører snakk om the traditional doctor and young boys er det omskjæring som diskuteres. Det var helt klart og tydelig at spørsmålet mitt om bedøvelse var malplassert og ble møtt med en dyp latter.

Neste tema opp etter denne herlige lunsjen var knuste tenner – vertsmor spurte om jeg hadde sett mennesker uten tenner? – Ja, svarte jeg . På nytt spurte hun om jeg hadde sett noen som manglet 4 tenner i underkjeven? –Kanskje ikke akkurat 4 tenner ..
I den nordlige delen av Namibia bor det stammer som utøver den tradisjonelle praksisen med å hugge ut 3 eller 4 av tennene  med hammer!
På spørsmål om hvorfor, ble jeg møtt med en dyp latter (noe kjent med den..) og svart som fulgte var tradisjon.

Grunnen til at vi kom inn på temaet om polygamiske ekteskap startet med at min vertsfar forklarte om sin søster som er ca. 30 år og gift med en tysk mann på over 70. Detter er vanlig prosedyre – kjærlighet har som kjent ingen grenser! Om min vertsfar ønsker å gifte seg med ei jente på barneskolen i Omatjete kan han det…han må bare vente til henne blir gammel nok. Dvs , slik jeg forstod det kan han gjøre det klart at denne jenta er hans, og da kan ingen andre gifte seg med henne…litt absurd tanke for mitt vedkommende !!
Samtidig holder de aller fleste stammene i Namibia igjen skikken med at man må spørre foreldrene om aksept før man kan gifte seg. Og det er vistnok kun Damara stammen som ikke sosialt aksepterer miks ekteskap. Altså prøver de å holde ekteskapene innenfor sin egen stamme. I familien jeg bor er det miks mellom Wambo og Herero, uten at det ser ut som å ødelegge familieidyllen. I Namibia kan man gifte seg med opp til 10 forskjellige damer. Dette er selvsagt en økonomisk prosess for den mannen det gjelder.

Kilde – Vertsfar

Chinua Achebe

Etter å ha lest Things Fall Apart av den nigerianske forfatteren Chunua Achebe ønsker jeg å dele en liten digresjon som faktisk faller på plass her jeg sover under myggnettingen min.

The story of why the mosquito always go´s for one´s ear

The Mosquito had asked the Ear to marry him, whereupon Ear fell on the floor in uncontrollable laughter “how much longer do you think you will live?” she asked. “You are already a skeleton”.

Mosquito went away humuliated, and any time he passed her way he told Ear that he was still alive…

Tiden tikker og går – et faktum man ikke kommer utenom. At den også gjør det i Namibia er bare en kjensgjerning  man må ta til etteretning. Jeg skriver hjem til Norge, verdens beste land å bo i, fra Namibia – godt plantet på en 128. plass. Én plass foran Sør-Afrika og et hode foran Zambia, jeg burde jo være glad for å ha blitt plassert her. Og det er jeg også ! Nå spiller kidsa street soccer utenfor huset, mens min kjære mage har satt en fin stopper for dagens aktiviteter.

For akkurat magen er grunnen til at min massive blogg produksjon har avtatt i den senere tid. Nå er jeg smått tilbake igjen og vil gi en liten oppdatering i stikkord hva som har opptatt meg og forundret meg i den senere tid.

Vel lest…

• Sandaler kan brukes året rundt i Afrika

• Hørt Grieg på høytaleranlegget i en bokhandel i Windhoek
• Besøk dr.dyregod også kjent som dr.Hembapu
• Overlevd en natt i Namibias mest kriminelle området – Katutura ( som for øvrig betyr ”plassen hvor mennesker ikke bor”…)
• Drukket etterlengtet kaffe med broder Joramo
• Truffet de andre frivillige i Windhoek
• Gress under nakne bein for første gang på et par måneder
• Undrer hvorfor vi nordmenn benytter ordet ”Stretchlaken” når det heter Fitted Sheet på engelsk? Har i allefall erfart at ingen namibiere skjønner fra Stretch sheet er…
• Fornøyd med at RollingStone lager gode artikler, de kan leses selv om utgaven er 1.år gammel
• Opplevd regn
• Opplevd sol
• Faktisk ikke blitt solbrent enda…godt vi har faktor 30 ! Om ikke høyere
• Kjøpt meg bok på 1348 sider – noen som vedder på når jeg blir ferdig?
• Opplevd El Cubano
• Reist nord og øst
• Funnet ut at valpen er av hukjønn og ikke hankjønn – det tok ca 2 måneder å finne ut…
• “I’m coming” betyr ” jeg går og blir borte en stund, men kommer tilbake igjen” altså ikke helt hva jeg er vant til

Oppdatering i form av bilder

Første community møte i Omatjete dannet den første Sports komiteen i området

Volleyball øves først på grus og med fotballmål ....

..før man virkelig får spille slik det skal spilles

Ungene er fornøyde med å være utenfor klasserommet

Rektor på skolen tar alle forbehold mot solen...

Øystein presenterer sitt arbeid i Swakopmund - i ren lærerstil

Hit the road Jack - Casio is back / Alle hadde vel en far med ei Casio klokke?

Broder Joramo og broder Paulsen er fornøyd med en kopp skikkelig kaffe - proppa !

Joramo tar ein trall i parken

Hoff gjør likeså..

..mens jeg bare leker med strengene

Stine gir uttrykk for å være fornøyd med en pust i bakken etter god jobb i Rundu

Kos og hygge i Windhoek

SCORE frivillige

Youth trainers Samuel og Isa på Score kontoret i Windhoek

Sjokolade fra Norge og godt med lesestoff - I like it !

Bare så det er klart, dette innlegget er skrevet før kveldens to viktige fotballkamper er ferdig. Før siste spark et tatt og før dommerne har blåst av henholdsvis i Molde og Trondheim. Rett og slett fordi varmen i Omatjete gjør meg så overbevist på at sommeren kommer og at gullet kommer heim te Trondheim og at Molde får seg en cupfinale.
Men i respekt for at jeg i denne bloggen ønsker å komme med tørre fakta, er den postet etter Molde FK er klar for finalen – cup er jo som kjent cup. Mens serien, den er vel avgjort?!

Slik ser en fornøyd idrettsfredskorpser ut etter å ha mottatt gratulasjonskort fra bestemødre hjemme i Norge

Etterlengtet litteratur kom helt fra Bergen

Adressen de brukte var

Private Box

2005 Omaruru

Namibia

Ganske sikker på at den vil fungere for alle og enhver!

I kveld besøkte Tor Omatjete med sin slagkraftige hammer. Etter å ha slått hardt fra seg, fordelte han noen edle og etterlengtede regndråper, til stor iver hos både store og små.
I det matmor går ut for åpen himmel og blir våt i håret kremter far ekstra høyt ”at slikt blir det bare influensa av  – så du har herved å komme deg inn igjen!”

”Bryr meg ikkje om det regne – det e jo så mykje regn rundt omkring likevel” – Odd Nordstoga

Jeg blir oppmerksom på nabogutten i det jeg gløtter opp fra boken min. Det er ikke første gang jeg ser han leke på taket av bilvraket. Mercedesen som far hans skulle reparere i fjor står fortsatt like bom fast – ikke rørt seg, eneste fremskrittet er nok rusten.

Mercedesen som ble lekeplass

Naken leker han for seg selv – når ikke søstrene er med han er han stort sett alene – men om man observerer skulle man tro han hadde 10 lekekamerater ved sin side… Med stort engasjement kryper han ut av den åpne frontruten – ruller over panseret og detter ned på bakken – helt stille, ikke en lyd.

”Oh..hi is so fat neh?”

- det kommer fra vertsmor. Jeg registrerte henne ikke en gang, hun står bak meg på trappen. Jo da han kan kanskje være litt kraftig bygd – litt vanskelig å se herfra – jeg lar tvilen komme gutten til gode…

I det vi går forbi huset ler far ”hehe..that kid – look at him so big hehe.” Vi er på vei til fotballtreningen og ser gutten ligge inne i en oljetønne, ved hjelp av søstrene sine ruller de han rundt på grusen. Det er latter og rop – hans nakne kropp har blitt påkledd – iført singlet og shorts. Jeg ser på min far og tenker mitt – godt vi skal på trening, mest for hans del – den gutten rører i allefall på seg…

Jeg entrer klasserommet og ser ungene sitte pent på stolene sine – 5 stykker. Hilser pent på frøken og spør hvor resten av klassen er ”They will come, but they are always late.” I det klokken min passerer 16.minutter over 08 rusler vi ut. Stiller opp to rekker og rusler mot treningsfeltet, da kommer han – slukøret åpner han porten ”there comes the fat kid” presterer frøken å si – uten å komme på bedre svar smiler jeg bare skjevt…

Frøken har bestemt at dagens kroppsøvingstime skal inneholde hoppetau – kidsa er 6 år og jeg lurer med mitt hvordan dette vil utvikle seg. Ivrig stiller de seg opp på to rekker – aktivitetsprinsippet er totalt fraværende i det 2 elever hopper med hvert sitt tau og 18 blir stående å se på. Det står printet fiasko over hele pannen min da 17 elever har prøvd å hoppe uten å være i nærheten av å greie kunsten med å kaste tauet rundt hodet og deretter hoppe over tauet.

Elevene fra 6.klasse kommer løpende til stedet vi er på, de skal snart ha sin time. Elevene menger seg og skaper et virrvarr – da ser jeg han og tenker dette er ikke god pedagogikk. Den lille tykke gutten plukker opp hoppetauet og smiler til meg – jeg smiler tilbake – det er en stor gruppe som står rundt oss nå. Det har gått opp for meg at han er større enn alle andre, han er så stor at jeg ville tippet han gikk i 2.klasse – i stedet befinner han seg altså her sammen med 0.klassen – i en halvsirkel av klassekamerater og eldre elever og en lærer, en lærer som absolutt ikke tror han kan klare det. Jeg har ikke noe valg – jeg må la han hoppe fra 10 meteren alene – uten badering. Kanskje er bassenget tomt for vann også – jeg ser det for meg…

Hopp gutt - hopp

Om gutten hadde vært 20 år og håndtert bilvrak like godt som han hoppet med det hoppetauet ville den gamle Mercedesen rullet ut av hagen og vært klar for bruk. Far hans ville antageligvis kostet på seg et smil og klappet han på skulderen. For det er akkurat det jeg gjør i det frøken kommer bort til meg og lirer ut av seg ”Did you see – hi was so good! And hi is so fat” – kommer ikke ann på størrelsen sier jeg og smiler varmt inni meg.

Når jeg kommer hjem senere på dagen står solen høyt på himmelen – alt for høyt for en trønder vandt med både tunge skyer og lav sol – gutten ligger i baksetet – fortsatt med skoleuniformen på seg. Jeg vinker – nå henger han ut av ruten og smiler mens han roper til meg – i mangel på språk kunnskap smiler jeg og vinker tilbake.

Selvsagt skal det flagges når det er bursdag - så også i Omatjete

Ja må han leva – ja må han leva

I går feiret jeg bursdag og er godt i gang med livet som 24 åring. Slett ikke et ille tall dette – selv om jeg ikke tror det følger med seg noe spesielt.

Selve dagen startet fint opp med litt kroppsøving med de yngste på barneskolen før det fulgte en time med de litt eldre elevene. Da dette var over ruslet jeg kjapt hjem – dette grunnet en lei forkjølelse, absolutt ikke svineinfluensa i allefall. For slikt no har de ikke på bygda! Men jeg lurer virkelig på hvordan jeg har klart det kunststykke å bli forkjølet i 24 grader og 0 mm. nedbør ? Om noe har et smart svar – så send inn svar! På forhånd takk.

Etter mang en hilsen både på mobilt nett over telefon og litt mer umobilt nett over pc var jeg i grunn veldig fornøyd med dagen. Samtidig som tiden gikk økte veskeinntaket, ikke noe problem. Utfordringen som kom var da inntaket av fast føde ikke økte og klokken ikke tikket min vei. Forespørsel fra mitt kjære Norge om jeg spiste gnukjøtt, slaktet høns eller slo til med villsvin minsket ikke akkurat lysten på å innta ett litt bedre måltid på bursdagen.

Da telefonen fra Norge ringte hadde jeg akkurat landet på 20 meter i Holmenkollen og var lite fornøyd med det. Samtidig hørte jeg det ble tisket og visket på kjøkkenet. Jeg har tidligere beskrevet at tålmodighet i Afrika er en dyd og jeg kommer til å stå ved dette til jeg returnerer gamle trakter igjen. Etter å ha snakket med mødre, fedre og brødre i hjemlandet virket det som om jeg hadde landet på 80 meter. En mye bedre følelse!

Og da jeg tuslet ut av rommet for å hente mer veske – Happy birthday to you – happy birthday to you – barnegråt – barnelatter – stearinlys og stor stemning! Husmor og husdatter disket opp både det ene og det andre.

Mumy,Wapenga,Agi & Tji Tji - disket opp en flott middag for bursdagsbarnet

”I tricked you right…I knew all day long – but I did’nt want to tell u”

struttet husmor med et stort smil om munnen.

Jeg og Jenifer er fornøyd med kaken

Jeg var bare så glad for at jeg hadde tatt på meg tålmodighetsmasken, for den som venter på noe godt – han venter ikke forgjeves. Og det er viktig her i Omatjete!

Digresjon

Du ser dem over alt og nå har jeg også skaffet meg en – enda er jeg nok noen år for ung til å kunne gå rundt med den, men det gjør meg ikke mindre fornøyd med anskaffelsen av stokken min. Etter å ha besøkt en gammel mann forrige søndag, fikk jeg på torsdag stokken min. Håndlaget på 4 dager – godt jobbet.

I Herero stammen, den største i området jeg bor, er det tradisjon at de eldre går med stokk. Til bekledning som slekter på et gammelt tysk regime passer stokken fint inn. Det skal sies at ungdommen selv ikke kan skaffe seg en, de må vente til de får en av sin far. I den tro at fattern hjemme på Levanger ikke kom til å skaffe meg en slik stokk tok jeg saken i egne hender. Og her ser du resultatet…

Gutten med stokken

Sammenlignbart med undertegnedes opplevelse

Mr. Paulsen you play up front – ok? “Yes yes – No problem” Ikke siden glansdagene på guttelaget har jeg vært så nære motstanderens mål. I mens jeg drar drakten over hodet kommer den snikende..jeg ser den smyge seg rundt hushjørnet før den øker farten over veien for å komme seg i dekning bak buskene. Men nei, den greier ikke skjule seg for meg for jeg vet at det kun er treningskamp i dag – men hva kan du gjøre når vinnerinstinktet pekker deg på skulderen? I dette tilfellet tok jeg den med meg utpå banen.

I det jeg øker farten spretter ballen like ukontrollert som banen er jevn – med kroppsfinter som alene kunne fylt opp gamle ærverdige Eldberg stadion på Levanger, nærmer jeg meg målet. Jeg tenker hadde bare målet hatt nett ville jeg sett for meg nettsusen – i stedet vil ballen komme til å havne mellom kyr, geiter, barn og busker fylt av torner i det jeg smeller den inn bak keeperen. Alt er klart for meg fra hvordan jeg skal feire det avgjørende målet – hadde vi byttet ut den tørre og støvete grusbanen med en våt og saftig gressmatte ville jeg sklidd på magen som bare Jürgen Klinsmann kan – til hvordan samtalene rundt bålet eller på puben i kveld skal handle om hvordan vi sendte hjem Okamapoko laget med halen mellom beina.

Jeg er nærmere nå – 20 meter og ballen ligger til rette for et godt skudd. Venstrefoten dras tilbake fra kraften i beina mine – i det jeg skal treffe ballen smeller – ut av en annen verden – i hodet mitt tenkes det all verdens farlige ord – ut av munnen min kommer kun ”eeeeeeeeyyyy dommar!”. Taklingen kom ut av intet – jeg hadde mistet overblikket, hovmodet står for fall sier de. 2 sekunders uoppmerksomhet medfører skrubbsår – langt saftigere enn de som er blitt plukket opp på ulike kunstgressbaner fra Kirkenes i nord til Kristiansand i sør. Ballen havner ikke blant kyr og geiter, men ruller utover sidelinjen og vi får et velfortjent innkast…

Nr.4 hos Okamapoko United setter nok en takling på regningen for denne kampen – han har høyden på sin side, jeg er ikke like sikker på om han er like fornøyd med all kiloene han har det samlet opp. Men takle kan han , så det suser også. Støvskyen gjør den nyvaskede drakten min alt annet enn blenda white.

Det stod 10 minutter igjen på klokken når taklingen avgjorde kampen for min del, det var ingen tvil, her måtte vi bare bytte.

”Ey get this white guy out of the field…”

I hodet til denne hvite trønderen tenkes det

”Æ ska itj bytt..gi mæ 1 min så e æ dær igjen!”

I stedet kommer ”Ok – I’ll coming”. En hjelpende hånd strekkes ned til meg og et stort smil kommer frem – som i god Terry Butcher stil mangler den allerede introduserte nr.4 selvsagt to tenner. Beskrivelsen fra gamle dager  som ” hain va ein knaillhard stopper, takla så d sang” gjøres herved komplett.

Fra innbytterbenken – i dag bestående av småstein – ser jeg Omatjete Lions klamre seg fast til en viktig 2-1 seier. Som seg hør og bør inviteres motstanderne på ”heimbrygga drikke” nede på puben – noe dansing ble det i allefall ikke denne kvelden – det satte Terry Butcher en grei stopper for.

Lyst på en chat mate eller cell pall ?

I dag ble jeg presentert for kontaktannonsenes verden i Namibia. Jeg deler mer enn gjerne noen utvalgte med dere lesere. Samtidig vil jeg benytte anledningen til å advare mot forkortelser og nymoderne språk. Noe som er uklart – så anbefaler jeg dere å lese to ganger!

Denne mannen er ganske tydelig på både arbeid og hvilken stamme han foretrekker

I am 25 yrs men, I am luking 4 girl to date Herero and Vambo. She must be 17 to 21. She must selouse no jok and she must be studing or having job in officer in bank or nesure couse I want sum1 how can love me 4 howm I am but not love 4 money. Only in Walvis Bay. I am vambo, sms me to 081 ********

Mens denne mannen liker yngre damer

I am 44 yrs male, single, no kids. Luking 4 a single lady between 25 and 38 of age 2 b my wife. Only serious ladies (no jokes), not overweight. Use a secret name 4 now and SMS to 081 *********

Ærlighet varer som kjent lengst, men …

A 23 grl lkng fr a trustfuly man. He must be not short. He mst lve church and he mst understd the way I’m coz I’m nt beutful and gogeous grl at all. Oly educated, vambo Catholican, Elicn and Aglican r mst wll cme! Age limitation: 24-30. My mobile 081 *******

I stedet kan du kanskje gå for denne – som er litt rett på

Hi nam cuties, I’m sexylanda, I’m hot nd cute 16yrs. I’m lukin 4 a cute guy h mst b a colured guy nd h mst b in a high clas. Actualy honest shld b sh true policy. Age 17 to 20. Hala at me on ths magical numbr. 081 ******** Hala at me any tym.

Noe for meg ?

I’m a 19 yr old lady wth 1 kid lukin 4 a European, American or Australian man b2in 20 – 25 yrs 2 marry. Cntct 081 ******* any time

Og når verden nå alikevell snart er på vei under kan det være kjekt å samles ?

Here by his Gabriel all d way 4rm Angola. I’m 18yr and I’m skulng in OKKSS. In fact, I’m a Jehovah Witness an I’m searching 4 all Jehovan witness members. In addition as we all knw dat we’re livng in d last dys so I’m huntng 4 u so dat we cn encouranging each othr. Dis’s my # 081 ******** I luk 4ward 2 hear 4rm soon as possible. I thnk u all

And all ya ladies throw ur hand up in tha air !

Att,att ths goes out to al th single lady’s. I’m a guy 4rm Tsb n wna gt to knw nurses n teacher. I’m 23 yrs n lukin 4 gals around 19-25, so if ur up 4 a challenge try me thn, 081 ********

Etter noen uker i mitt nye hjem og nye landsby – bringer jeg noen utvalgte bilder fra min hverdag i Omatjete.

Huset som huser en trønder langt hjemmefra

Vanntårnet vårt som gjør hverdagen litt enklere - når det fungerer. I bakgrunn vises det nye vanntårnet som skal gi mange hus i Omatjete etterlengtet vann

Ikke la synet bedra deg - her vaskes det for hånd

Kjøkken og inngang i ett

Videre får du se et litt dårlig bilde som illustrerer gangen

Da blir resultatet slik..tørketid; 12 minutter

En cowboystrekk må være lov...

..før Tji Tji hjelper meg med å grave

Arbeidsgjengen har pause fra gartnerarbeidet

Preken med et religiøst budskap en vanlig lørdags ettermiddag

Eneste sykkel å oppdrive i Omatjete

Omatjete restaurant bidrar til 4 arbeidsplasser og innbyr til dans og moro

…kommer antageligvis ikke til å bli sendt på NBC dette året heller. Ikke særlig overraskende, men hadde vært kjekt og byttet ut den lokale såpeserien Lorenzo’s wife. Selv tror jeg at snekker Andersen og Tøfflus hadde gått rett hjem til kidsa i Omatjete.

Ville de gledet små barn også i Omatjete?

Mor i huset kom i går tilbake fra sitt opphold ved rekonvalesent hjemmet noen timer nord for Omatjete. Tror det har gjort henne godt, da kveldsmaten som ble servert i går var ut av en annen verden. En slik verden europeere opplever litt oftere enn våre kjære brødre og søstre i Afrika.
I går ble jeg presentert for en aldri så liten byll i den svært så harmoniske familien min – det viser seg å være en utfordring for mor at søsteren til far bor i huset. Men far vet råd..

”You know…women are only problem. What must I do ? I cannot just send my own family out..”

-Jeg sa meg enig i far sine tanker og pratet med, da løsningen plutselig kom opp

”Ive got an certificate in solving problems – tonight I will send them outside, they cannot come inside until they agree”

Ja..hvorfor ikke? Det morsomste av alt er at harmonien i dag er til å ta og føle på– latteren sitter løst og historiene likeså.

Jeg viser progresjon i språket og lærer stadig av mine feil. Det viser seg nemmelig at jeg ganske så stol har gått rundt og sagt ”god natt” til folk midt på lyse dagen – ikke vanskelig å forstå hvorfor latteren sitter løst hos folk flest. Etter en intensiv søndag føler jeg meg klar for å møte mandagens utfordringer.

I ettermiddag(søndag) tok far med meg på en liten rundtur i bushen – jeg har nemmelig ytret ønske om og skaffe til veie en stokk, ja en slik gå-stokk. Den er sentral i Herero folkets kultur, samtidig som den bringer frem gode minner om morfar.
Etter lengre enn langt, tre pit-stop hos andre familier for andre gjøremål, tre kopper te med en god klype sukker og mye høffelighet kom vi altså frem til mannen som nå har fått i oppdrag å lage en stokk til meg. For den nette sum av kr. 50,-. Far ler av meg, jeg ler av han og sammen forlenger vi livene våre. Skal sant sies så ler min vertsfar stort sett hele dagen – tror han blir en gammel mann!

Far og "sønn" på tur en søndagskveld

For de som måtte lure på hvordan jeg greier å kombinere denne aktive blogg virksomheten med alt det arbeidet jeg skal gjøre, så er svaret ganske enkelt – arbeidet har ikke kommet i gang enda, men jeg tror vi nærmer oss en snarlig løsning på den utfordringen. Så da blir dagene litt mer aktive.

Digresjon 1

Helt siden jeg krysset ekvator, akkurat passert 2 mnd, har jeg slitt med en liten dott i det venstre øret mitt. Ikke er det til hinder, ikke er det ubehagelig, men jaggu om jeg vet – så langt setter jeg det på listen over “saker & ting som bare skjer i Afrika”

Digresjon 2

I møtet mellom to ulike kulturer er forskjellene av og til små, av og til store. Vertsfar undrer mye over at jeg liker å spise maten min varm…
Og møtet med et kontinent der inntaket av sukker overstiger hva jeg selv betegner som unormalt  – føres det ofte til lange blikk når jeg ønsker kaffen min “just black please..yes no sugar and yes no milk..”

Må også tilføre at jeg bare undrer hvorfor man varmer opp melken før man skal tilføre den i f.eks te koppen sin? Vil det ikke være tilstrekkelig å helle melken kald eller lunken i en kopp med varm te ?

Uansett er jeg heldig med min vertsfamilie som gjør alt de kan for å overgangen så myk som mulig – jeg takker for alt jeg får og må innrømme at bortsett fra de indre delene av geiten her forleden, så smaker maten fortreffelig !

Thomas Dybdahl synger om John Wayne – jeg løfter på øyelokkene og registrerer at også i dag vil solen spille hovedrollen – smiler og tenker ”fantastiske Namibia ! ”
Jeg vikler meg ut av soveposen, vikler meg ut av myggnettingen –åpner døren med leatherman kniven, og der sitter han – med et stort smil, 5 tenner ( 2 oppe og 3 nede) og en fotball. Tji tji vil leke, klart vi skal !

Klokken begynner å nærme seg 07.15, på tide å komme seg av gårde. I det jeg runder hushjørnet hører jeg Knutsen knegge. Om det er pga gulroten eller for å se sin kjære norske venn er jeg usikker på. Mens Ludvigsen sender ansiktsutrykk som forteller meg at han helst skulle tatt ut sykedag i dag.
Alt blir gjort klart, vognen festet – Ludvigsen gir gass, vognen står fortsatt stille – heldigvis tar vinden med seg aromaen fra gassen –”fantastiske Omatjete”.

Gutta boys klar før turen tar til

Dagens første stoppested er hytta til Jackson – komforten her jeg sitter kan diskuteres, men ingen skal tvile på toppfarten til herrene Knutsen & Ludvigsen [K&L]. Vi suser av gårde til toner fra DeLillos og ankommer hytten knappe 7 min. etter avgang. Her trengs kjøretøyet verken låses eller festes – gutta står på sin plass til eieren kommer tilbake.
Jackson er i all hovedsak grunnen til at jeg er deleier i K & L – for da jeg forrige lørdag befant meg hos auksjonarius var stemningen høy og stikkene fra solen antagelig enda høyere – litt frem og tilbake og 250 namibiske dollar fattigere – litt roping som seg hør og bør når man deltar på en auksjon – og vips ble jeg to esel rikere.

Jackson titter ut av vinduet med tannpussen godt smurt utover ansiktet og roper i min retning – i dette øyeblikket hadde jeg forstått Tji tji mye bedre. I det jeg setter meg ved bålet serveres jeg kaffe fra far i huset – med et stort smil, 0 tenner (ingen oppe og ingen nede).
Jackson kommer ut iført en tysk fotballtrøye, med et stort bilde av Roberto Baggio på – the best from two world’s? Tydelig at noen vet å utnytte markedet her nede…

Etter hvert finner vi hovedveien – jeg har blitt henvist til passasjersetet og trives godt, Jackson utnytter fartsgrensen mens K & L hiver etter pusten. Jeg holder meg fast i det sjåføren dirigerer en kraftig sving mot venstre – farten vedlikeholdes, men terrenget forandres til busker – busker med torner.

”Just a shortcut…” – peser Jackson

Snarlig finner jeg ut at man ikke holder seg for med den ene armen fra disse tornene, man dukker unna. 10 minutter og 4 kraftige risp senere åpner landskapet seg mer.

” Mr.Paulsen – a shortcut is not always a good cut…!”

Om ikke latteren var stor da jeg signerte K & L på lørdag, er den i allefall til stedet når ca 50 1. og 2. klassinger ved Ozondati barneskole får se trønderen og idrettsfrivillige Paulsen ankomme kjørende med esler.

Klokken nærmer seg 1900 i det jeg nærmer meg Omatjete igjen – dagen har vært lang og innholdsrik og bedre skal den bli. I det Jackson slipper meg av tar med et far i huset over showet. Meget fornøyd med dagens fangst lover han meg noe storveis til kvelds…historien gjøres kort og jeg serveres innvollene til geita jeg så beite hos naboen tidligere i dag. Et hjerte, en lunge og noe mer senere er jeg mett som seg hør og bør. Pusser tennene godt – men ikke noe grunn for å ta av – maten var jo tross alt velsmakende!

Litt musikk spilles mens bokstavene fra Frode Grytten sine historier skaper gode øyeblikk for en sliten og fornøyd trønder…med ett sovner han under myggnettingen – sikker som banken –

Digresjon

Kjernekar som han er stakk Walter innom meg her om dagen – han hadde vistnok fått i oppdrag av far selv å fikse dørhåndtaket på døren min. Etter noen minutter med prøving og feiling kom Walter frem til at

”Now let’s try the African way..this European way dosen’t seem to work out…”

Halvparten så lang tid senere og vips var låsen fikset. Walter ønsket seg dog litt fortjeneste for dette arbeidet.

”As the good Namibian I am, when you go home next winter – please give me those shoes!”

… i det han peker på de allerede utslitte, hullette og illeluktende joggeskoene mine..

”It’s a deal”

En bildeserie av hverdagslige opplevelser i Omatjete

På vei til Omatjete første dag - kan virke som om jeg er mest fornøyd med tilværelsen...Lett å forstå da jeg ikke viste hvordan turen kom til å utvikle seg --1 time på gravel road

Kidsa gjør som kidsa pleier

Knutsen & Ludviksen tar en pause i skyggen - nettopp kommet hjem fra jobb

Kulturelt innslag en vanlig lørdag. Kan også kalles aukjson

Sikker som banken

Diet er vel mildt sagt begrepet en vanlig onsdags morgen

...men Paulsen vet råd !

Planlegging før hverdagn virkelig begynner

The Office

Om du befinner deg nord for ekvator i det du leser dette er sommeren mest sannsynlig over for denne gang – husk bare at den kommer tilbake. Det tar bare litt tid ! Ofte mye tid…

Og alle vet at når høsten melder seg så har vi en tendens til å forandre på klokkeslettet. Derfor er det viktig at du husker å stille klokken én time frem i dag – første søndag i september ! Om du befinner deg i Namibia vel og merke…for her går det ikke mot høst, men mot sommer – derav stilles klokken mot sommeren.

Ifølge en pålitelig kilde trenger du som sitter i nord ikke å stille klokken før 25.oktober – da én time tilbake. Så i overkant av en måneds tid vil Namibia og Norge operere med samme klokkeslett – ellers ligger Norge én time foran.

Mens H1N1 (også kjent som fugleinfluensa) herjer i Europa og resten av verden virker det som om Afrika har sluppet unna…vel da skal det nevnes at Malaria og HIV/AIDS fortsatt er utbredt og herjer som de vil. Enda har jeg mitt på det rene og ingen trenger å bekymre seg — dog skal det sies at det lokale vannet har satt en effektiv stopper for daglige aktiviteter. Det kan også tenkes at den lokale hygienen, som forresten er under enhver kritikk, har spilt en vesentlig rolle. Alikevel er det interessant å stifte bekjentskap med nye og lokale kjerringråd mot det vi på pent norsk kaller – diaré…i skrivende stund er kroppen frisk og rask (touch wood)

Søndag er ofte kirkedag i Afrika – her har jeg tydeligvis vært litt heldigere enn mange av mine kjære kollegaer i Sør-Afrika, Zambia og ellers i Namibia, da familien min ikke stresser med å besøke kirken. Vi får se hva fremtiden bringer, kanskje de ombestemmer seg?

I går kveld spilte Norge seg ut av VM diskusjonen – som om vi ikke har skjønt det på et mye tidligere tidspunkt? Kampen på sagaøya gikk jeg glipp av. Da var jeg noe heldigere å fikk sett treningskampen mellom The Brave Warriors (Namibia) – Swaziland, to land som også vil være fraværende neste sommer. En litt traurig affære som endte 1-1. Vistnok et resultat The Brave Warriors er velkjent med å spille…litt dramatikk ble det mot slutten av kampen da Swaziland sin trener ble bortvist fra benken, geleidet av menn iført militær antrekk. Ingenting overlatt til tilfeldighetene.
Videre presterte den allerede nevnte trenere å komme med følgende oppsummering av kampen

It was a game of two halfs

…sier du det, tenkte jeg med mitt..

Ellers kan jeg melde om skolestart til uken og da formoder jeg at hverdagen min blir litt mer innholdsrik hva angjelder jobb. Til nå har barnepass og fotballtrening stort sett vært hva dagene har gått ut på. For og ikke å nevne hyppige toalett besøk

Til slutt kan jeg nevne at jeg jobber med photoshop – for å laste opp litt flere bilder. Learning by doing takes time !

Når nettene blir lange og varmen setter inn er det fint å ha god musikk på iPoden. Her er noen av sangene som topper listen i august.

• Bruce Springsteen
  - Devils Arcade
  - Livin In The Future
  - Terry’s Song

• Van Morrison
  - Bright Side Of The Road
  - Days Like This
• Mogwai
  - Danphe And The Brain
  - I Love You, Im Going To Blow Up Your School

• Röyksopp
  - Circuit Breaker
  - Beautiful Day Without You
  - Alpha Male

• Foo Fighters
  - Stranger Things Have Happend
  - Come Alive
  - The Ballad of the Beaconsfield Miners
  - Once And For All (Demo)

• Oasis
  - Songbird
  - You’ve Got A Heart Of Star
  - Stop Crying Your Heart Out
  - Born On A Different Cloud
  - Little James
  - Let’s All Make Believe

• The Killers
  - Joy Ride

• The Kooks
  - Tick Of Time

• Fleet Foxes
  - Sun Giant
  - Drops In The River
  - English House
  - Mykonos
  - Tiger Mountain Peasant Song
  - Quiet Houses

Akkurat som mannen i bakgården banker mot metallet med hammeren dunker overarmen min. Myggen fant meg i går kveld – der er den igjen – den velkjente summingen nærmer seg. . .

På veggen henger et bilde av to gamle menn – ved siden av et flagg – i rødt / hvitt / blått

Det kommer en bil – den stopper – jeg hører menn som snakker. Uforstålig for meg – uforstålig for deg

Vannet koker – risen bobler og kidsa skriker, mor smiler sjarmerende mens hun tenker at tiden ikke strekker til – klesvasken kommer i andre rekke nå, hun gjør det beste ut av det. Far slurper i seg kaffen – mens han roper på naboen

Edderkoppen som har vakt i kveld begynner å melde sin ankomst – sakte kryper den til utgangspunktet sitt – jeg sender tanker i dens retning – myggen bør føle seg truffet

Med ett blir det stille – hammeren, summingen, praten – alt er borte , kidsa sover . . . tiden er på mors side

Igjen henger to gamle menn på veggen og et flagg – i rødt / hvitt / blått